mandag 8. oktober 2007
Lever vi farlig om vi er oss selv nok?
Gjennom OL på Lillehammer i 1994 ble vår allerede noe forvokste nasjonale selvtillit tatt til nye høyder. I ettertid vet jeg ikke om jeg skal være mest stolt eller flau over statsministerens uttalelse i så henseende: ”Det er typisk norsk å være god”
I beste fall vitner uttalelsen om nasjonal stolthet – i verste fall om nasjonal selvtilfredshet. I alle tilfeller kan noen faktaopplysninger omkring de ting vi husker best fra OL i 1994 illustrere et viktig poeng:
• Mannen som tillegges æren for å ha tent den olympiske idé på Lillehammer er tyskeren Wolfgang Müller
• OL-maskottene ble unnfanget av meksikaneren Javier Ramirez Campuzamo
• Pliktogrammene som hentet inspirasjon fra norske runetegn var illustrert av amerikanske Sara Rosenbaum
• Og grafisk designer for LOOC? Ashley Jane Booth fra England
De fleste av disse utlendingene hadde bodd i Norge i lang tid og kan mer enn gjerne ta sin del av æren for den profileringssuksessen som OL på Lillehammer ble.
Hva viser dette? At man kan oppnå gode resultater ved å kombinere den kompetansen som finnes i utlandet med den kompetansen som finnes blant innvandrere i Norge?
Effektiv norskopplæring er utvilsomt den beste investering vi selv kan bidra med. Da har vi størst mulighet til å kunne nyttiggjøre oss de ressursene som innvandrerbefolkninger sitter inne med. At mennesker som satt i asylmottak ble fratatt norskopplæring for få år tilbake var dermed først og fremst et skudd i vår egen fot. Heldigvis ble denne måten å ”spare penger” på gjennomskuet etter et par budsjettår.
Allerede i dag har vi et kraftig underskudd på arbeidskraft. Vi vil i fremtiden bli enda mer avhengig av import av mennesker til Norge. Dagens innvandringsstopp vil om få år fortone seg merkelig – den vil utvilsomt bli erstatter med kamp om arbeidskraft. Min spådom for år 2025 er at man finner følgende reklameplakat en plass i Botswana:
”Hvorfor reise til New York eller Paris? Kom til vakre Moskenes, ta med deg familien, jobb så mye du vil (og betal 50% skatt)”
Norskopplæringen vil da bli vårt – og ikke innvandrernes viktigste hinder. De kan utmerket godt velge å heller reise til andre vestlige land som er i samme situasjon som oss, med dramatisk fødselsunderskudd og stort behov for arbeidsinnvandring.
Selv med all vår nasjonale stolthet i behold er det vel lenge til vi kan kalle norsk for et verdensspråk. I alle fall kan du fort telle de som kan norsk uten å ha lært språket i Norge. I konkurranse med fransk- og engelskspråklige land vil det derfor være avgjørende av vi finner midler, metoder, og engasjement til å lære bort vårt eget språk til mennesker med et annet morsmål.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Sjekker om det er mulig å legg til kommentarer...ja det er det
Rune..
Hei Rune!
Innlegget gir mange tankesprang.Hva ønsker vi at de som kommer til Norge skal gjøre når de kommer hit? (Vi importerer dem vel ikke?) Hva vil vi tilby dem? Likeverdige levevilkår med mulighet til utdanning og arbeid på samme måte som det vi har?
En av de største feilene det norske samfunnet gjør, tenker jeg er at vi ikke stiller adkillig sterkere krav om norsk-opplæring fra omtrent den andre dagen de kommer til Norge. Og sørger for at det skjer.
Mange innvandrerkvinner i Norge er ikke utearbeidende. Det kan være flere grunner til det. I Oslo feks er det stor mangel på barnehageplasser, spesielt i østlige bydeler. Kontantstøtten tror jeg også har bidratt til at veldig mange barn i det samme miljøet ikke er i barnehage fra de er små fordi det "lønner seg" at barna er hjemme sammen med mor.Konsekvensen er at barna ikke kan norsk godt nok når de starter på skolen og blir hengende etter i sin lese- og skriveopplæring.
Hva er konsekvensen av dette?
Anne-Greta
Hei igjen Anne-Greta.
Takk for kommentaren til mitt innlegg.
Når det gjelder om vi " importerer" innvandrere eller ikke så må vel det bli et definisjonsspørsmål. I alle fall er det verdt å merke seg at innvandrere til Norge i dag for det aller meste er det jeg og mange andre betegner som import av arbeidskraft. Av de 90.000 som kom til Norge i 2006 kom over 80.000 som arbeidsinnvandrere eller som følge av familiegjenforeninger (de fleste der er damer gift med med "etniske" nordmenn).
Bare ca 8.000 av disse totalt 90.000 var mennesker med beskyttelsesbehov eller med grunnlag for opphold på humanitært grunnlag (til sammen under 9%).
Dette sammen med det faktum at vi har tidenes underskudd på arbeidskrft i landet (og langt verre vil det bli om 15-20 år) gjør at jeg tillter meg å antyde at kampen om menneskene (arbeidskraften) vil tilspisse seg. Vi var for noen tiår siden 12 yrkesaktive per pensjonist/trygdet person. Om få år vil vi være mellom 2-3 personer per trygdet person. Det går ikke - ikke uten utstrakt import av arbeidskraft.
I denne konteksten ser jeg det å bruke ressurser på god norskopplæring som en nødvendighet for oss, av hensyn til våre "egne" interesser - ikke bare for innvandrernes skyld. Greier vi ikke effektivt og med entusiasme å lære bort morsmålet vårt vil vi tape kampen om arbeidskraften.
Ellers antyder du at der ikke stilles sterke nok krav til at innvandrere skal lære seg norsk. Dette argumentet tror jeg er gått ut på dato i forhold til dagens ordning. Kan du ikke dokumentere at du har gjennomført opplæring i norsk og samfunnskunnskap mister du konsekvent oppholdstillatlsen i Norge. Hver time undervisning registreres digitalt og det holdes ukentig kontroll. Strengere kan det vel vanskelig gjøres?
Når det gjelder hjemmeværende mødre så kan det nok i noen tilfeller være riktig at barn lærer mindre norsk ved å være hjemme med mamma. Likevel gjelder jo kontantstøtten for barn under 3 år. I tillegg har mange kommuner tillskudd for at innvandrerbarn over 3 år skal få gå i barnehage.
Min erfaring er at alle fremmedspråklige som kommer til Norge før pubertetsalderen lærer norsk - uten aksent i løpet av ett år! Problemer i forhold til begrepsapparatet kan derimot forekomme dersom barna ikke har fått tilstrekkelig morsmålsundervisning. Jeg savner da at man løften fram denne delen av våre egne forpliktelser når man henviser til ønske om strengere krav til norskopplæring.
Vi har nok enkeltstående tilfeller av problemer i forhold til integreringen. Men ikke på langt nær så store problemer som vi vil få dersom vi feiler i forhold til å skaffe oss tilstrekkelig med arbeidskraft. I dette arbeidet er norskopplæring både innvandrernes, men også vårt eget store ansvar og utfordring.
God helg!
Rune
Legg inn en kommentar