Metodekonflikt og tilpasset opplæring

Når vi snakker om læringsstrategier kan vi gruppere elever, lærere og arbeidstakere ut fra to yterpunkter. Disse yterpunktene henviser til om vedkommende har en holistisk eller analytisk tilnærming til det som skal læres eller til arbeidsoppgaven som skal utføres. Dette regnes i stor grad som medfødte stategier. Teorien bygger på at noen i større grad bruker venstre hjernehalvdel (holistikere) mens andre bruker høyre hjernehalvdel (analytikere). Dels kan de ulike strategiene virke utfyllende og berikende på hverandre – dels kan to så forskjellige måter å organisere arbeidet og læringen på virke forstyrrende og ikke minst irriterende. Et lite eksempel på det siste:

Sett at to ektefeller tilhører hvert sitt ytterpunkt. Situasjonen vil da fortone seg slik (i dette tilfellet dersom han er analytisk anlagt mens hun er holistiker til sin hals)

• Å rydde i huset: Han vil ha en plan. Vi må rydde ett rom i huset skikkelig før vi begynner på neste, eller mister vi oversikt. Hun rydder gjerne litt overalt og huset blir sakte men sikkert ryddig, litt etter litt. Særlig dersom man venter gjester og får tidspress i ryddingen vil han kunne oppleve at hun bare virrer rundt, mens hun vil mene at han er rigid i forhold til å rydde hele boden ferdig før han begynner på stua (særlig fordi gjestene ikke skal inn i boden. For han blir det likevel en konflikt i å forlate en halvryddet bod for så å fortsette et annet sted)
• Å rydde i garasjen: Hun vil se gjennom rotet. Noe blir kastet, noe blir hengt opp mens andre ting blir flyttet på og så satt tilbake når ryddingen er ferdig. For han er denne tilnærmingen umulig. Kaoset i en uryddig garasje vil rett og slett bli for stort til at han tar mot til seg til å begynne å rydde. Det han må gjøre er å tømme garasjen helt for så å bære inn en og en ting igjen på sin rette plass

For ekteparets del får vi håpe at de finner en arbeidsfordeling som passer dem begge bedre, ellers kan fortsettelsen bli vanskelig.

I lese- og skriveopplæringen bruker man gjerne begrepene analytiske versus syntetiske metoder. De ulike læreplanverkene kan til tide virke som en pendel som går fra den ene yterlighet til den andre. Man jakter på ”den beste metoden” og finner da ofte enten den syntetiske metodens fortrinn begrunnet i hensynet til den delen av leseprosessen som handler om avkoding, eller den analytiske metodens fortreffelighet begrunnet i hensynet til at teksten skal si noe – det skal være en meningsfull sammenheng.

I jakten på den beste metoden finner vi kanskje det beste svaret ved en avvisning av selve problemstillingen: Det dreier seg kanskje ikke om hvilken metode som er best, det dreier seg om hva som passer best for den enkelte elev. Kanskje kunne man vunnet noe ved å gjøre en kartlegging av elevenes læringsprofil på et tidlig tidspunkt, for så å ta hensyn til dette når man delte elevene opp i gruppe, eller kanskje til og med når man fordelte oppgaver lærerne mellom? Ved en skole i Lofoten har man gjort nettopp dette og funnet at elever med en analytisk læringsprofil kan ha stor gevinst av å ha en lærer eller veileder som har samme tilnærming til stoffet. Ikke så rart egentlig?

Spørsmålet vil etter dette være: Er det i det hele tatt mulig å gi elevene tilpasset opplæring innenfor lese- og skriveopplæringen uten å ha et eksplisitt forhold til elevens læringsprofil?

Ett av svarene på nettopp denne utfordringen kan være bruk av digitale verktøy. Cappelens ABC er et eksempel på lese- og skriveopplæring som ivaretar både en analytisk og en mer holisitisk/syntetisk tilnærming.