IKT og fremmedspråklige elever: Om blogging som metode innenfor prosessorientert skriving - et klasseromsprosjekt

I arbeidet med faget ”Norsk med samfunnskunnskap for fremmedspråklige” støter jeg ofte på problemer i forhold til å hjelpe elevene med å finne motivasjon for å jobbe med skriftlig produksjon. Ofte har det endt opp med en tekst som blir levert inn og gitt tilbake med korreksjoner, kommentarer og smilefjes. Eleven blir glad og fornøyd, pakker bort teksten – og gjør de fleste feilene om igjen neste gang! Dette kjennes meningsløst for meg som lærer (og helt sikkert for eleven også).

Svaret for min klasse ble prosessorientert skriving. Et av verktøyene i høst ble egne elevblogger (ikke helt uinspirert av opplegget på Norsk2). To- tre dager ble satt av til at alle fikk opprettet sin egen blogg samt øvd seg på å administrere bloggen sin. Arbeidet med tekstene foregår slik:

• Det blir gitt et tema eller en problemstilling
• Eleven arbeider i MS Word med et første utkast av teksten
• Eleven sender inn (per e- mail) teksten til vurdering
• Læreren korrigerer og markerer feil eller dårlige formuleringer ved hjelp av ”New Comment- funksjonen” i Word (eleven trenger da ikke skrive den gode delen av teksten sin på nytt)
• Eleven korrigerer og forbedrer teksten sin
• Eleven publiserer den nye teksten sin i en blogg
• Eleven får kommentarer og bemerkninger på teksten sin gjennom bloggen sin fra medelevene og kommenterer selv tekstene til sine medelever

Erfaringene til nå er udelt positive. Elevene ser en hensikt med de tekstene de skal skrive, de virker mer bevisst på at de faktisk skal formidle noe og de tar på alvor at arbeidet skal publiseres. Motivasjonen er jo i utgangspunktet ikke enkelt å måle, men noen indikatorer har jeg merket meg:

• Elevene glemmer å ta pause
• Elevene må ofte ha klar beskjed om at de må gå hjem når skoledagen er over

I tillegg ser vi at skrivingen blir en del av en reell læringsprosess, ikke bare en utprinting. En tilleggseffekt er at flere godt voksne elever med tendenser til lett datafobi ser ut til å frydes ved det faktum at de selv har skapt noe, bearbeidet og forbedret det for så å legge det ut på Internett. Kan man ønske seg mer?