"Pappa! Jeg kan skrive!"

Ordene tilhører min datter (3 år). Begeistret viser hun fram at hun har skrevet navnet sitt etter at hun fikk låne pappas mest dyrebare gjenstand: ”macén”. Sunniva har skrevet ”tallet” sitt, som hun selv formulerer det. Og ganske riktig – hun har skrevet S – fire sider med bokstaven S, ispedd en ”bokstav” som ligner, nemlig tallet 2. Og så får jeg beskrevet likheten mellom "bokstaven" 2 og "tallet" S:

”De er litt likens – ser du den svingen helt der oppe?”

Jada – pappa ser den svingen der oppe, selv om han aldri har tenkt på fenomenet før.

Fortsatt beruset over sin egen suksess får Sunniva hjelp til å skrive ut sitt første verk. Fire sider med Sér og bokstaven som ligner.

”Jeg har gjort lekser” repliseres det stolt mens arkene henges opp på husets hedersplass for hjemmelagede, kunstneriske verker – i trappoppgangen til loftet.

Tastaturet trigget min datter til å produsere en tekst som kanskje ellers ligger 1-2 år fram i tid, i alle fall for hennes vedkommende (hun kan tegne hodefotinger men synes det er kjedelig – fordi det er så vanskelig).

Sunniva har blitt introdusert for lese- og skriveverden på datamaskinen. Hvem sa at IKT-utstyr er viktigere på ungdomsskolen enn på barneskolen?

NYE HELTER!

Gjennom undervisning i faget ”Norsk med Samfunnskunnskap” er min erfaring at det i stor grad er de samme elevene som fremstår som klassens ressurspersoner uansett hvilke av de klassiske disiplinene vi beveger oss inn i. De flinke elevene er ofte de samme enten vi jobber med lytteforståelse, lesing, tekstforståelse eller skriftlig produksjon. Mestring og suksess i store doser er langt fra skadelig. Men for de elevene som til stadighet ligger i andre enden av skalaen kan man tenke seg at situasjonen kan bli demotiverende. Det er viktig å føle at man kan bidra og at man (en gang i blant i alle fall) kan hevde seg, kanskje til og med så godt at man kan veilede andre.

For å bryte litt med det sosiologisk forsteinede heltemønstret i klassen begynte vi for en tid siden å finne andre aktiviteter innimellom som etterspurte andre talenter enn de rent norskfaglige. Vi begynte å spille fotball hver fredag – som en sosial avslutning på uka. Hva skjedde? Selvfølgelig det aller mest åpenbare: Vi fikk nye helter, om så bare for en time hver uke. Flere elever med som hadde hatt en tilbaketrukket rolle gjennom ukens grammatikkleksjoner og staveøvelser ble for en kort stund lederskikkelser, noen man absolutt ville være på lag med og noen man frydet seg over å kunne samarbeide med.

Det dumme med en time fotball hver uke er imidlertid at det nettopp er en time – av 25. Selvfølgelig kunne vi spilt mer fotball, men vi skal jo først og fremst lære norsk.

Med innføring av mer aktiv bruk av IKT i undervisningen opplevde vi å få litt av den samme ”fotballeffekten”, nemlig en oppmykning av det dels forsteinede heltemønstret som hadde dannet seg i klassen. Det var nemlig ikke noen konsekvent sammenheng mellom det å være flink i fremmedspråk (norsk) og det å beherske de viktigste digitale verktøyene. Resultatet ble at språklig svakere elever i noen tilfeller kunne bidra med veiledning i forhold de språklig sterkeste elevene som i noen tilfeller ikke var så bevandret i MS Office eller på Internett. Antall helter i klassen ble nå fordoblet – man byttet på å være helt og mestringsfølelsen ble noe jevnere fordelt. Legger vi sammen antall grammatikkhelter, fotballhelter og IKT-helter blir summen ikke langt unna det totale antall elever i klassen! Og det beste av alt: Gjennom IKT som verktøy i norskundervisningen lærer vi også norsk (til forskjell fra fotballspråket som i beste fall bidrar med de litt mindre kjente norske aforismene: corner, keeper, offside og goal)

Det enkle er ofte det beste – en erfaring fra organiseringen rundt bruk av IKT i norskundervisningen

For et halvannet år siden ble det bestemt at skolen vår skulle gå til anskaffelse av et klassesett med datamaskiner for bruk i undervisningen. En på alle måter tidsriktig og politisk korrekt beslutning. For å få størst mulig fleksibilitet ble det bestemt at vi skulle kjøpe inn 18 bærbare datamaskiner. ”Bærbar” høres jo både enkelt og mobilt ut. Sammen med klassesettet ble det kjøpt inn et skap der alle maskinene kunne låses inn og få sin strømforsyning.

Resultatet?

Det tok minst en time å rigge maskinene klar til bruk. De skulle ut av skapet, logges på systemet og på Internett - og ikke minst – skulle man ladde maskinene underveis måtte laddeledningen ut fra det trange bakrommet i PC-skapet, bare for å finne ut at avstanden fra elevens arbeidsplass til stikkontakten var for lang. Etter bruk måtte alt ryddes på plass igjen, en ikke ubetydelig prosess det heller, ettersom det ”snope” lille PC-skapet ikke hadde mer space enn akkurat det man trengte dersom man satt manskinene på riktig plass og til alt overmål valgte riktig stikkontakt til hver maskin. Alle lærere vet hva denne typen trivielle problemstillinger fører til i en hektisk hverdag: Datautstyret blir lite brukt, det blir ikke sett på som et verktøy, men heller en belastning i undervisningen

Løsningen?

Like enkel som den var genial. Vi hadde et klasserom til overs. Der installerte vi alle disse fine bærbare, slik at de nå enkelt sagt er litt mindre mobile, de ligger på hver sin pult, klar til bruk. Laddeledningen står alltid i og de er for det meste slått på. Det blir litt mer visuelt rot i klasserommet. Til gjengjeld står datamaskinene nå klare til bruk og vi trenger heller ikke å rydde dem bort etter bruk. Konsekvens: IKT-utstyret blir i dag brukt! Det er et hjelpemiddel og ikke en belastning i en travel skolehverdag. Enkelt – ikke sant?

IKT og fremmedspråklige elever: Om blogging som metode innenfor prosessorientert skriving - et klasseromsprosjekt

I arbeidet med faget ”Norsk med samfunnskunnskap for fremmedspråklige” støter jeg ofte på problemer i forhold til å hjelpe elevene med å finne motivasjon for å jobbe med skriftlig produksjon. Ofte har det endt opp med en tekst som blir levert inn og gitt tilbake med korreksjoner, kommentarer og smilefjes. Eleven blir glad og fornøyd, pakker bort teksten – og gjør de fleste feilene om igjen neste gang! Dette kjennes meningsløst for meg som lærer (og helt sikkert for eleven også).

Svaret for min klasse ble prosessorientert skriving. Et av verktøyene i høst ble egne elevblogger (ikke helt uinspirert av opplegget på Norsk2). To- tre dager ble satt av til at alle fikk opprettet sin egen blogg samt øvd seg på å administrere bloggen sin. Arbeidet med tekstene foregår slik:

• Det blir gitt et tema eller en problemstilling
• Eleven arbeider i MS Word med et første utkast av teksten
• Eleven sender inn (per e- mail) teksten til vurdering
• Læreren korrigerer og markerer feil eller dårlige formuleringer ved hjelp av ”New Comment- funksjonen” i Word (eleven trenger da ikke skrive den gode delen av teksten sin på nytt)
• Eleven korrigerer og forbedrer teksten sin
• Eleven publiserer den nye teksten sin i en blogg
• Eleven får kommentarer og bemerkninger på teksten sin gjennom bloggen sin fra medelevene og kommenterer selv tekstene til sine medelever

Erfaringene til nå er udelt positive. Elevene ser en hensikt med de tekstene de skal skrive, de virker mer bevisst på at de faktisk skal formidle noe og de tar på alvor at arbeidet skal publiseres. Motivasjonen er jo i utgangspunktet ikke enkelt å måle, men noen indikatorer har jeg merket meg:

• Elevene glemmer å ta pause
• Elevene må ofte ha klar beskjed om at de må gå hjem når skoledagen er over

I tillegg ser vi at skrivingen blir en del av en reell læringsprosess, ikke bare en utprinting. En tilleggseffekt er at flere godt voksne elever med tendenser til lett datafobi ser ut til å frydes ved det faktum at de selv har skapt noe, bearbeidet og forbedret det for så å legge det ut på Internett. Kan man ønske seg mer?

Metodekonflikt og tilpasset opplæring

Når vi snakker om læringsstrategier kan vi gruppere elever, lærere og arbeidstakere ut fra to yterpunkter. Disse yterpunktene henviser til om vedkommende har en holistisk eller analytisk tilnærming til det som skal læres eller til arbeidsoppgaven som skal utføres. Dette regnes i stor grad som medfødte stategier. Teorien bygger på at noen i større grad bruker venstre hjernehalvdel (holistikere) mens andre bruker høyre hjernehalvdel (analytikere). Dels kan de ulike strategiene virke utfyllende og berikende på hverandre – dels kan to så forskjellige måter å organisere arbeidet og læringen på virke forstyrrende og ikke minst irriterende. Et lite eksempel på det siste:

Sett at to ektefeller tilhører hvert sitt ytterpunkt. Situasjonen vil da fortone seg slik (i dette tilfellet dersom han er analytisk anlagt mens hun er holistiker til sin hals)

• Å rydde i huset: Han vil ha en plan. Vi må rydde ett rom i huset skikkelig før vi begynner på neste, eller mister vi oversikt. Hun rydder gjerne litt overalt og huset blir sakte men sikkert ryddig, litt etter litt. Særlig dersom man venter gjester og får tidspress i ryddingen vil han kunne oppleve at hun bare virrer rundt, mens hun vil mene at han er rigid i forhold til å rydde hele boden ferdig før han begynner på stua (særlig fordi gjestene ikke skal inn i boden. For han blir det likevel en konflikt i å forlate en halvryddet bod for så å fortsette et annet sted)
• Å rydde i garasjen: Hun vil se gjennom rotet. Noe blir kastet, noe blir hengt opp mens andre ting blir flyttet på og så satt tilbake når ryddingen er ferdig. For han er denne tilnærmingen umulig. Kaoset i en uryddig garasje vil rett og slett bli for stort til at han tar mot til seg til å begynne å rydde. Det han må gjøre er å tømme garasjen helt for så å bære inn en og en ting igjen på sin rette plass

For ekteparets del får vi håpe at de finner en arbeidsfordeling som passer dem begge bedre, ellers kan fortsettelsen bli vanskelig.

I lese- og skriveopplæringen bruker man gjerne begrepene analytiske versus syntetiske metoder. De ulike læreplanverkene kan til tide virke som en pendel som går fra den ene yterlighet til den andre. Man jakter på ”den beste metoden” og finner da ofte enten den syntetiske metodens fortrinn begrunnet i hensynet til den delen av leseprosessen som handler om avkoding, eller den analytiske metodens fortreffelighet begrunnet i hensynet til at teksten skal si noe – det skal være en meningsfull sammenheng.

I jakten på den beste metoden finner vi kanskje det beste svaret ved en avvisning av selve problemstillingen: Det dreier seg kanskje ikke om hvilken metode som er best, det dreier seg om hva som passer best for den enkelte elev. Kanskje kunne man vunnet noe ved å gjøre en kartlegging av elevenes læringsprofil på et tidlig tidspunkt, for så å ta hensyn til dette når man delte elevene opp i gruppe, eller kanskje til og med når man fordelte oppgaver lærerne mellom? Ved en skole i Lofoten har man gjort nettopp dette og funnet at elever med en analytisk læringsprofil kan ha stor gevinst av å ha en lærer eller veileder som har samme tilnærming til stoffet. Ikke så rart egentlig?

Spørsmålet vil etter dette være: Er det i det hele tatt mulig å gi elevene tilpasset opplæring innenfor lese- og skriveopplæringen uten å ha et eksplisitt forhold til elevens læringsprofil?

Ett av svarene på nettopp denne utfordringen kan være bruk av digitale verktøy. Cappelens ABC er et eksempel på lese- og skriveopplæring som ivaretar både en analytisk og en mer holisitisk/syntetisk tilnærming.

Lever vi farlig om vi er oss selv nok?

Gjennom OL på Lillehammer i 1994 ble vår allerede noe forvokste nasjonale selvtillit tatt til nye høyder. I ettertid vet jeg ikke om jeg skal være mest stolt eller flau over statsministerens uttalelse i så henseende: ”Det er typisk norsk å være god”

I beste fall vitner uttalelsen om nasjonal stolthet – i verste fall om nasjonal selvtilfredshet. I alle tilfeller kan noen faktaopplysninger omkring de ting vi husker best fra OL i 1994 illustrere et viktig poeng:

• Mannen som tillegges æren for å ha tent den olympiske idé på Lillehammer er tyskeren Wolfgang Müller
• OL-maskottene ble unnfanget av meksikaneren Javier Ramirez Campuzamo
• Pliktogrammene som hentet inspirasjon fra norske runetegn var illustrert av amerikanske Sara Rosenbaum
• Og grafisk designer for LOOC? Ashley Jane Booth fra England

De fleste av disse utlendingene hadde bodd i Norge i lang tid og kan mer enn gjerne ta sin del av æren for den profileringssuksessen som OL på Lillehammer ble.

Hva viser dette? At man kan oppnå gode resultater ved å kombinere den kompetansen som finnes i utlandet med den kompetansen som finnes blant innvandrere i Norge?

Effektiv norskopplæring er utvilsomt den beste investering vi selv kan bidra med. Da har vi størst mulighet til å kunne nyttiggjøre oss de ressursene som innvandrerbefolkninger sitter inne med. At mennesker som satt i asylmottak ble fratatt norskopplæring for få år tilbake var dermed først og fremst et skudd i vår egen fot. Heldigvis ble denne måten å ”spare penger” på gjennomskuet etter et par budsjettår.

Allerede i dag har vi et kraftig underskudd på arbeidskraft. Vi vil i fremtiden bli enda mer avhengig av import av mennesker til Norge. Dagens innvandringsstopp vil om få år fortone seg merkelig – den vil utvilsomt bli erstatter med kamp om arbeidskraft. Min spådom for år 2025 er at man finner følgende reklameplakat en plass i Botswana:

”Hvorfor reise til New York eller Paris? Kom til vakre Moskenes, ta med deg familien, jobb så mye du vil (og betal 50% skatt)”

Norskopplæringen vil da bli vårt – og ikke innvandrernes viktigste hinder. De kan utmerket godt velge å heller reise til andre vestlige land som er i samme situasjon som oss, med dramatisk fødselsunderskudd og stort behov for arbeidsinnvandring.

Selv med all vår nasjonale stolthet i behold er det vel lenge til vi kan kalle norsk for et verdensspråk. I alle fall kan du fort telle de som kan norsk uten å ha lært språket i Norge. I konkurranse med fransk- og engelskspråklige land vil det derfor være avgjørende av vi finner midler, metoder, og engasjement til å lære bort vårt eget språk til mennesker med et annet morsmål.

På leting etter gull - en liten historie fra min egen praksis

I min egen praksis som lærer for voksne fremmedspråklige er forekomsten av grammatiske og ortografiske feil svært fremtredende. Noen ganger finner man feil til irritasjon og frustrasjon, andre ganger får feilene et mer sjarmerende preg, som når eleven på spørsmål fra servitøren sa: ”Takk vi koser seg” som svar på hvorvidt vi var fornøyd med maten.

På et seminar der også NHO deltok kom spørsmålet om innvandreres tilgang til arbeidsmarkedet fram. En arbeidsgiver fremhevet stolt at han ikke hadde noen motforestillinger mot å ansette innvandrere. På spørsmål om hva han krevde av norskkunnskaper kom svaret ettertenksomt:

”Den innvandrer som skal jobbe hos oss må kunne sin Hamsund”

Det er viktig og riktig å stille krav til norskkunnskaper for personer som skal arbeide i Norge. Men ”å kunne sin Hamsund”????

Tvert imot er min erfaring at man tross irritasjon over grammatiske feil, utydelig uttale og et begrenset ordforråd først og fremst kan bli språklig beriket av å ha mennesker med norsk som andre- eller tredjespråk rundt seg. Man kan forhåpentligvis i så tilfelle bli mer bevist på sitt eget språk (på Rema-butikken som nylig annonserte at ”tunfisk biter i vann” jobbet det ingen fremmedspråklige).

I tillegg kan du faktisk finne gull en sjelden gang. En av mine elever skulle komme frem til en setning i retning av ”jeg likte ideen din”. På arket stod imidlertid en av de vakreste ordkombinasjoner jeg noen gang hadde sett: ”Du er en god idé”

Jomfrubloggen - her kommer den...

....ikke greit å vite akkurat hva man skal skrive i sin aller første blogg. Bildet til høyre viser mine 2 (3) stoltheter: Sunniva og Sebastian (nå 3 og 7 år). Hercules er turkammerat. Bloggen er opprettet først og fremst som en del av studiet i Norsk2 ved Høgskolen i Bodø. Til så lenge lar jeg det bli med et vakkert sitat fra skuespilleren Tage Danielson:

”En droppe droppad i livets älv. Den har ingen kraft till att flyta själv. Det ställs ett krav på varenda droppe: Hjälp att holda dom andre oppe”

Fortsettelse følger!